Mitt største øyeblikk!

God dag alle sammen. 28.Februar og min bursdag. I dag våknet jeg til et fint pyntet bord som Nina hadde stelt i stand før hun drog på jobb og min svigerfar som sang «happy birthday» med en nydelig stemme. Jeg sier meg fornøyd så langt med dagen. Videre idag blir det VM stafett på tv og en god middag utover kvelden.



I går skrev jeg at dagens innlegg skal være om min største opplevelse. Denne opplevelsen kom forrige sesong. 30.08.2018 i Israels storby Tel Aviv en sen sommer kveld. Flomlysa var tent og god trøkk på tribunen. Jeg kjente på hele kroppen da vi gikk ut på banen for å varme opp at anledningen var spesiell, men samtidig var jeg fryktløs. Jeg var overraskende avslappet og veldig fokusert. For meg, resten av laget og hele byen, var det klart for tidens største og viktigste kamp i historien. Vi hadde muligheten til å spille Sarpsborg 08 inn i gruppespill i Europa League. Det ville vært en bragd for klubben og byen om dette skulle gå. Mange mange millioner stod på spill og alvorets time var inne. Nå gjelder det.



En uke i forkant spilte vi en veldig god kamp og kom til Israel med et sterkt 3-1 resultat i bagasjen. Alle var klare og fokuserte på å gjøre alt for å dra dette i boks.

I garderoben rett før kampstart følte jeg en spenning og en intensitet i alle spillerne. Alle var så giret på å krige dette i land. Jeg hadde en stor tro på at dette kan vi klare. Vi gikk inn i spillertunellen. Stod side om side med motstanderne fra Tel Aviv. Store stjerner som er ranket mye høyere enn oss. Men den selvtilliten vi hadde fått etter en god sesong kan gjøre mye med et lag. Vi går ut på banen til et veldig trøkk fra tusenvis av galne Israelere som vil heie frem sine egne spillere.



Dommeren blåser igang. Vi vet at vi må levere en maks prestasjon for å få dette i land. Det er et utrolig godt lag vi møter, men vi har en klar og tydelig plan som alle spillerne har tro på. Da vet vi at vi er vanskelig å slå.

De startet et umiddelbart trøkk på oss. Maccabi Tel Aviv får troen på at dette kan de klare. Publikum bu’er oss ut av banen ved en hver anledning. Et enormt trøkk over kampen. Vi står veldig godt i mot. Det blir lange perioder der vi ikke får tak i ballen og får roet ned spillet. Jeg merker dette kommer til å bli en mentalt og tøff fysisk prøvelse. Det er utrolig tungt å få den følelsen tidlig i en kamp, men samtidig syns jeg det er litt deilig. Jeg merker at konsentrasjonen øker opp til det maksimale. Det er en glipp så kan det bli mål i mot, så her handler det om å gjøre jobben 100 av 100 ganger.


Vi klarer å stå i mot presset og går inn til pause med 0-0. Sammenlagt leder vi 3-1 og er videre om resultatet står seg. I pausen vet vi at Maccabi må ut å kjøre enda hardere for å få et mål. Det enste nå er å stå imot første 10 minuttene. Da vil dem komme ut i 100.

Vi kommer ut til 2.omg og et enda større trøkk fra tribunen. Dommeren blåser igang. Maccabi kjører hardere enn noen gang. Dem kjører på med mange spillere opp rundt våres mål. Etter 7 min får dem straffe. Det er jeg som er i en duell og i etterkant har jeg sett den er litt billig og kanskje feilaktig dømt, men det er det lite jeg kan gjøre med i kampens hete.
Scorer dem nå får dem skikkelig troen på det.
I det jeg lagde straffen og til det skal bli tatt, går sekundene utrolig sakte. Dømt er dømt. Det eneste jeg håper på nå er at dem bommer.
Selvfølgelig scorer dem. Det er utrolig tung for meg akkurat i det ballen går inn. Jeg må nullstille meg. Glemme situasjonen og gå videre. Selv om jeg vet at jeg kan være en eventuell syndebukk, kan jeg ikke tenke på dette. Gjør jeg det kommer det til å gå utover prestasjon videre i kampen.
Jeg bestemte meg. Dette skal jeg revansjere.


4 minutter senere scorer dem igjen. Nå er vi ute av gruppespillet og Maccabi går videre. På det tidspunktet tror jeg samtlige av de som ser kampen tror at håpet er ute for oss.
Det som er unikt med det laget vi har her, vi gir aldri opp. Vi vet vi har mulighet. Det er et mål til oss og så er vi videre igjen.

Etter at Maccabi scorer 2.målet snur kampbildet. Dem blir passive og frykter å sleppe inn mål, mens vi tenker vi har ingenting å tape. Nå kjører vi.

Det går mot slutten av kampen. Det ser dårligere og dårligere ut for våres del. I det 87.min får vi straffespark. Nå ligger det i våres hender. Ole Jørgen Halvorsen skal ta straffen. Det går en hel strøm av en spesiell følelse igjennom kroppen da jeg står å ser på han skal ta historiens viktigste spark på ballen. Han scorer og en vill jubel slippes løs. Nå har vi muligheten, men samtidig er det 5-6 min igjen for Maccabi til å score det avgjørende målet. Vi er nødt til å være 100% fokuserte ut kampen, om ikke taper vi.
Det blir et rotterace inn til slutt. Dommeren blåser av og det eksploderer i Sarpsborgleiren. Vi går helt bananas. Dette er det største som har skjedd for oss spillere, trenere og fans. Vi har klart det og endelig var i gruppespillet i Europa League. En helt magisk følelse som jeg aldri kommer til å glemme.




Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s